Allsidighet eller spesialisering i barneidretten

Hva er spesialisering i barneidrett?

Spesialisering i barneidrett betyr at barnet trener én idrett hele året og har sluttet med de andre. Forskerne som har undersøkt dette mest, bruker tre spørsmål:

1. Har barnet valgt én hovedidrett?
2. Har barnet sluttet med andre idretter for å satse på den?
3. Trener barnet hovedidretten mer enn åtte måneder i året?

Tre ja regnes som høy grad av spesialisering, to som moderat, og ett eller ingen som lav. En tiåring som spiller fotball vår og høst, går på ski om vinteren og svømmer en kveld i uka, er altså ikke spesialisert, selv om fotballen er det viktigste for henne.

Allsidighet kan se ut på tre måter. Barnet kan drive flere idretter, treningen i én idrett kan være variert, og barnet kan leke mye uten voksne som organiserer. Alle tre teller.

Hva sier forskningen om allsidighet og spesialisering?

Skadene er best undersøkt. I en amerikansk undersøkelse av 1190 utøvere mellom 7 og 18 år (Jayanthi og kolleger, 2015) hadde de som var høyt spesialisert, omtrent dobbelt så stor risiko for alvorlige belastningsskader som de andre. Forskjellen sto seg også når forskerne tok hensyn til alder og antall treningstimer. Den samme undersøkelsen fant flere skader hos barn som trente flere timer i uka enn alderen i år, og hos barn som hadde mer enn dobbelt så mye organisert trening som fri lek.

Forklaringen er at samme bevegelse gjentatt tusenvis av ganger belaster de samme vekstsonene, særlig i hæl, kne, albue og rygg. Et barn som bytter mellom idretter, fordeler belastningen. Hvordan disse skadene arter seg, står i vekstsmerter og belastningsskader hos barn som trener mye.

Prestasjonene peker samme vei. En sammenstilling av studier med over 6000 utøvere (Güllich og kolleger, 2022) sammenlignet dem som nådde verdenstoppen som voksne, med dem som stoppet på nasjonalt nivå. De aller beste hadde begynt senere med hovedidretten, drevet flere idretter som barn og hatt langsommere framgang de første årene. For juniorresultater var mønsteret motsatt. Tidlig satsing gir altså et forsprang i ung alder, og det forspranget holder seg som regel ikke.

Disse studiene følger utøvere slik de faktisk har trent, og ingen har trukket lodd om hvem som skulle spesialisere seg. De kan derfor ikke bevise at allsidigheten er årsaken. Bildet er likevel så likt på tvers av idretter og land at Den internasjonale olympiske komité og den amerikanske barnelegeforeningen begge råder til variasjon i barneårene og til å vente med å satse på én idrett til 15–16-årsalderen.

Om tidlig spesialisering får flere til å gå lei og slutte, er dårligere dokumentert. Flere undersøkelser finner en sammenheng, men den er svakere enn for skadene.

Norges idrettsforbund har egne bestemmelser om barneidrett, som gjelder til og med året barnet fyller 12 år. De gir barnet rett til selv å velge hvilke og hvor mange idretter det vil drive med.

Når kan barnet velge én idrett?

Timeregelen gjelder all organisert trening, kamper medregnet. Et eksempel viser hvor fort den brytes. En elleveåring med tre fotballtreninger på halvannen time og én kamp har 5,5 timer. To håndballtreninger legger til 3 timer, og summen på 8,5 er godt under grensa på 11. Kommer det så et akademi med to økter i uka oppå, er hun på 11,5 timer, og akademiet må erstatte noe annet.

Månedene borte fra hovedidretten kan deles opp, for eksempel fire uker om sommeren og fire til åtte uker etter sesongslutt. Flere tall for tenåringer står i trening for tenåringer: hvor mye er passe.

Hvordan får dere til allsidighet i praksis?

For foreldre:

• Velg idretter som belaster ulikt. Et lagspill med mye løping passer sammen med svømming, turn, ski, klatring eller kampsport. To idretter med mye hopp og brå vendinger, som håndball og basketball, gir mindre variasjon for beina.
• Si fra til begge trenerne ved sesongstart om at barnet driver to idretter, og avtal hva som går foran når treninger kolliderer. La barnet bestemme i tvilstilfeller.
• La ekstratrening i samme idrett komme i stedet for en vanlig trening, og ikke i tillegg.
• Regn fri lek som trening. Løkkefotball, trampoline, sykling og klatring i trær gir bevegelser ingen trener rekker å lære bort.

For trenere:

• Bruk 15–20 minutter av hver økt på noe annet enn idrettens egne øvelser, som å hoppe, kaste, rulle og balansere, eller et annet ballspill.
• La være å kreve oppmøte hele året, og ha ingen regler som straffer barn som driver en annen idrett.
• Bytt på posisjoner og roller. Den som alltid står i mål eller alltid kaster med samme arm, er spesialisert innenfor laget.
• Legg inn en sesongpause på minst fire uker.

Noen barn vil bare drive én idrett. Det er greit så lenge timeregelen holder og treningen er variert. Enkel styrketrening med egen kroppsvekt to ganger i uka gir kroppen andre belastninger, og hvordan det gjøres trygt, står i styrketrening for barn og unge: fra hvilken alder.

Når er tidlig spesialisering likevel riktig?

I noen idretter nås toppen før kroppen er utvokst. Det gjelder særlig turn for jenter, rytmisk gymnastikk, kunstløp og stup. Der må det tekniske grunnlaget legges i barneårene, og de som vil langt, trener mye tidlig. Skaderisikoen er høy også i disse idrettene, så timeregelen og de frie dagene betyr enda mer der. Smerter i håndledd og korsrygg hos unge turnere skal undersøkes og ikke trenes bort.

Å begynne tidlig er dessuten noe annet enn å spesialisere seg tidlig. Et barn kan starte med tennis eller fotball som femåring og drive to andre idretter ved siden av til det er tretten.

Hvem som driver satsingen, betyr også noe. Et barn som selv maser om å få trene mer, er i en annen situasjon enn et barn som trener mye fordi foreldrene eller treneren har en plan. Spør hvem som tok initiativet til den siste ekstraøkta.

Hvilke feil er vanligst?

• Å forveksle tidlig modning med talent. Barn som er født tidlig på året eller kommer tidlig i puberteten, er større og raskere enn lagkameratene som tolvåringer. Forspranget jevner seg ut, og hva som skjer med kroppen i de årene, står i belastning i vekstspurten.
• Å la barnet spille samme idrett på klubblag, kretslag og akademi samtidig. Hver trener ser bare sine egne timer.
• Å kutte idrett nummer to hos en tiåring fordi en trener ber om det.
• Å bruke resultater i barne- og ungdomsårene som mål på om opplegget virker. De sier lite om nivået som voksen.

Hva er tegnene på at det har blitt for mye?

• Barnet har vondt på samme sted under eller etter trening i mer enn to uker, eller halter.
• Barnet gruer seg til trening, får vondt i magen før kamp eller finner på grunner til å slippe.
• Barnet er slitent om morgenen, sover dårlig eller henger etter på skolen.
• Menstruasjonen har uteblitt i tre måneder, eller den har ikke kommet ved 15 år.

Kutt da en tredel til halvparten av de organiserte timene i to til fire uker, og snakk med barnet og trenerne om hva som skal ut. Halting, nattsmerter i ett bein og uteblitt menstruasjon er grunn til å bestille legetime.

Vanlige spørsmål