Muskellosjesyndrom i leggen: symptomer og behandling

Hva er losjesyndrom i leggen?

Musklene i leggen ligger i fire avdelinger, kalt losjer. Hver losje er pakket inn i en stram bindevevshinne (fascie) som gir lite etter. Når en muskel arbeider, fylles den med blod og blir større. Gir hinna for lite etter, stiger trykket i losjen, blodet slipper dårligere til, og muskelen begynner å verke. Tilstanden kalles muskellosjesyndrom, eller bare losjesyndrom.

Den finnes i to former, og de krever helt ulik handling.

• Kronisk losjesyndrom (også kalt anstrengelsesutløst losjesyndrom) kommer under trening og går over i hvile. Det er plagsomt, men gir ikke varig skade på muskelen. Resten av artikkelen handler mest om denne formen.
• Akutt losjesyndrom oppstår etter et brudd, et hardt slag eller en klemskade, og i sjeldne tilfeller etter ekstrem anstrengelse. Trykket går da ikke ned av seg selv, og muskler og nerver kan ta varig skade i løpet av timer. Det opereres som øyeblikkelig hjelp.

Den fremre losjen, med musklene som løfter foten, rammes oftest av den kroniske formen. Deretter følger den ytre losjen og den dype bakre. De fleste har plager i begge leggene.

Hvilke symptomer gir kronisk losjesyndrom?

Du kjenner igjen tilstanden på mønsteret mer enn på smerten.

• Smerten kommer etter omtrent like lang tid eller distanse hver gang, for eksempel etter ti minutter løping.
• Den kjennes som stramming, press eller krampe, som om leggen er blitt for stor for huden.
• Den øker så lenge du fortsetter, og tvinger deg til slutt til å gå eller stoppe.
• Den slipper når du stopper, som regel i løpet av minutter og sjelden senere enn en halvtime.
• I hvile og dagen etter kjenner du ingenting, og leggen er ikke øm å trykke på.

Noen blir i tillegg numne eller får prikking på fotryggen. Hos andre begynner foten å klaske i bakken, fordi musklene som løfter den, ikke orker mer. Enkelte ser små, myke kuler på leggen rett etter trening. Det er muskelvev som buler ut gjennom svake punkter i hinna.

Plagen rammer mest unge, aktive mennesker, de fleste under 30 år. Den er vanligst hos løpere, fotballspillere, soldater og skiløpere som skøyter mye.

Losjesyndrom, beinhinnebetennelse eller tretthetsbrudd?

Tre tilstander gir vondt i leggen hos løpere og blandes ofte sammen. Kurvene over er forenklet, og tabellen viser hva som skiller dem.

De to andre tilstandene har egne artikler, om beinhinnebetennelse og om tretthetsbrudd i skinnbeinet. Sjeldnere kan en avklemt pulsåre i knehasen eller en nerve i klem gi lignende plager, og det er en av grunnene til at diagnosen stilles av lege. Flere forklaringer finner du i oversikten over vanlige årsaker til vondt i leggen etter løping.

Hvorfor oppstår det?

En muskel i hardt arbeid kan øke volumet med opp mot 20 prosent. Hos de fleste gir hinna nok etter. Hvorfor den ikke gjør det hos alle, er ikke avklart. Forklaringene som diskuteres, er at hinna er tykkere eller stivere enn vanlig, at muskelen er større enn losjen har plass til, og at blodet får dårligere avløp under arbeid. Det som er målt gang på gang, er at trykket i losjen ligger høyere enn normalt under og etter belastning.

Belastningen avgjør når plagen viser seg. Løper du med lange steg og hard hællanding, må musklene foran på leggen bremse foten i hvert steg. Rask marsj, nedoverbakker og skøyting på ski gir det samme arbeidet. Derfor merker mange plagen første gang i førstegangstjenesten, eller når de øker løpemengden mye.

Hvordan stilles diagnosen?

Sykehistorien gir mistanken. Undersøkelsen på legekontoret er som regel normal, fordi leggen er frisk i hvile. Diagnosen bekreftes med trykkmåling. En tynn nål koblet til en trykkmåler settes inn i losjen før og etter at du har løpt til smerten kommer.

Grenseverdiene som brukes mest, er 15 mmHg eller mer i hvile, 30 mmHg eller mer ett minutt etter belastning og 20 mmHg eller mer etter fem minutter. Sykehusene praktiserer grensene litt ulikt, og målingen treffer ikke alltid. Svaret tolkes derfor sammen med symptomene.

Målingen gjøres hos ortoped eller idrettslege etter henvisning fra fastlegen. Ofte tas røntgen eller MR først for å utelukke tretthetsbrudd. Du hjelper legen mye ved å føre en enkel logg i to til tre uker før timen: hva du gjorde, hvor mange minutter det tok før smerten kom, hvor den satt, og hvor lang tid den brukte på å slippe.

Hva kan du gjøre selv?

Kronisk losjesyndrom går sjelden over av hvile, tøying eller styrketrening alene. Hviler du, forsvinner plagene, men de kommer som regel tilbake når du tar opp samme aktivitet. Egne tiltak går derfor ut på to ting. Du finner ut hvor mye du kan gjøre under terskelen, og du endrer hvordan leggen belastes. Gi tiltakene seks til tolv uker før du vurderer om de holder.

• Finn terskelen din. Ta tida på tre økter og noter når strammingen kommer. Kommer den etter tolv minutter, løper du åtte minutter, går i to til tre minutter til leggen er helt rolig, og gjentar. Mange får løpt lenger i alt på den måten.
• Kort ned steget. Dette gjelder plager foran på leggen. Øk stegfrekvensen med 5–10 prosent i samme fart, og land mykere og nærmere kroppen, mer på midtfoten enn på hælen. Musklene foran på leggen slipper da mye av bremsearbeidet. I små forsøk på soldater har en slik omlegging gitt lavere trykk og mindre smerte etter seks uker. Legg om gradvis, ett til to minutter av gangen de første ukene, fordi leggmusklene og akillessena får mer å gjøre. Hvordan du øver inn steget, står i artikkelen om løpeteknikk.
• Styrk leggen før omleggingen. Gjør tåhev med 3 sett på 15 repetisjoner tre ganger i uka, to sekunder opp og tre sekunder ned. Øvelsen har ingen virkning på trykket i losjen. Den er der for at baksiden av leggen skal tåle det nye steget.
• Unngå det som utløser plagen raskest. For den fremre losjen er det nedoverbakker, rask gange og hardt underlag.
• Bytt aktivitet på noen av øktene. Sykling og svømming gir sjelden symptomer og holder kondisjonen ved like.

Tøying, massasje og såler har ikke dokumentert effekt. De skader ikke, så du kan prøve, men regn ikke med at de løser problemet.

Smerten ved kronisk losjesyndrom er ikke farlig så lenge den slipper i hvile. Du vinner likevel ingenting på å presse deg gjennom den, for leggen venner seg ikke til trykket. Gå når strammingen når 3 av 10, der 0 er ingen smerte og 10 er den verste du kan tenke deg, og løp videre når den er borte.

Når er operasjon aktuelt, og hvor lang tid tar det?

Holder ikke egne tiltak, og vil du fortsette med idretten som utløser plagen, er operasjon den behandlingen som har best dokumentasjon. Kirurgen deler hinna rundt losjen på langs (fasciotomi), slik at muskelen får plass til å utvide seg. Inngrepet gjøres som regel som dagkirurgi gjennom ett eller to små snitt.

Resultatene er best i den fremre og den ytre losjen, der omtrent åtte av ti blir fornøyde. I den dype bakre losjen er tallet lavere, nærmere fem til seks av ti. Noen får plagene tilbake etter måneder eller år fordi hinna gror sammen igjen. Inngrepet har dessuten en liten risiko for nerveskade, blødning og infeksjon.

Opptreningen varierer mellom sykehusene. Et vanlig forløp er gange fra første dag, sykling etter én til to uker, rolig løping etter fire til seks uker og full trening etter to til tre måneder. Følg planen du får fra sykehuset.

Å la være å operere er også et fullgodt valg. Tilstanden skader ikke leggen, og mange velger å bytte til en aktivitet som ikke gir symptomer.

Når bør du til lege eller fysioterapeut?

Ring 113 eller dra rett til legevakta hvis du etter et brudd, et hardt slag, en klemskade eller en uvanlig hard økt får ett eller flere av disse tegnene:

• Sterke smerter i leggen som øker og ikke slipper i hvile.
• En legg som er hard og spent å ta på.
• Sterkere smerte når noen bøyer tærne eller foten din.
• Nummenhet eller lammelse i foten.

Det kan være akutt losjesyndrom, og da teller timene. Mørk, colafarget urin etter ekstrem trening hører også hjemme på legevakta, se artikkelen om rabdomyolyse. Er leggen hoven og varm uten at du har slått deg, ringer du legevakta samme dag, fordi det kan være blodpropp.

Bestill time hos fastlegen hvis:

• du har hatt det typiske mønsteret i mer enn noen uker, og det begrenser treningen din
• foten blir nummen eller klasker i bakken når du løper
• smerten sitter igjen lenger enn en halvtime etter trening, eller dagen etter
• smerten sitter på ett punkt på skinnbeinet

En fysioterapeut kan ikke måle trykket, men kan se på løpesteget ditt, hjelpe deg med omleggingen og skille losjesyndrom fra muskelplager som behandles annerledes. Har du bare stive legger uten det faste mønsteret, er artikkelen om stive legger når du løper et bedre sted å begynne.

Vanlige spørsmål